"Oddingen", Harald Petersen si historie, del II

DEL 2: KAMPEN MOT BYRÅKRATANE:

.. de paragraf-fektende jordbruksmyndigheter!

Kald krig

Jeg føler at jeg har vært med på en utmattelseskrig hvor krefter og ressurser (som er små nok før jeg gjenvinner helsa) er blitt anvendt til andre ting enn jeg ønsket. Sant nok er det både i kraftlaget og andre organer som nevnt positive folk, men folk en ikke kan snakke brukbart med er fæle. En merker så godt holdningen, og jeg kan bare karakterisere den som hjerteløs, simpel og drepende. "Snakk aldri til rumpa når du kan gå til hodet" heter et gammelt ord, og det har vist seg så ofte. En med lite myndighet sier ofte nei, da gjør han ikke noe farlig for seg selv. Å vise seg mer positiv, være mer oppmuntrende eller si ja har han ofte ikke myndighet tiI, så derfor må vi plage dem på topp eller de må la sine underordnede få mere myndighet. Vi bør vel ellers få utarbeidet retningslinjer (en hjelper) gjennom Jordsøkjarsambandet så det blir lettere for mange. Mye usikkerhet viI fjernes, og en slipper å gjøre seg upopulær hos myndighetene ved å spørre for mye.

Medmennesker

Jeg har lyst til å nevne noen mennesker hvis hjelp har vært helt avgjørende. Da jeg fikk avslag fra fylkeslandbruksstyret i Hordaland ble det nødvendig å reise tiI Bergen, og i denne tid hadde jeg bare et minimum penger på attføring som pågår i 2 år, og nesten alle disse pengene reiste vi bort, så jeg måtte låne penger (snakk om fornedrelsens vei - ikke rart min kone gikk lei.) Daværende fylkeslandbrukssjef Moberg møtte tidligere på jobben, og Helge Myrmel fra Jordsøkjarsambandet og jeg møtte opp. Den mannen fikk jeg straks tillit tiI, men han lovet bare å se på saken.  Under tviI  gikk den nu igjennom. Jeg takket Moberg som sa han var glad på våre vegne og at de ikke bare var gledesdrepere.

Så er det mitt eneste håp angående strømmen, nemIig sjefen for elektrisitetsforsyningen i Hordaland, ing. Johannesen som ikke så min sak som for liten til å være betydningsfull. Etter hos tidligere kraftbestyrer (som jeg synes var real og grei) å ha fått bekreftet det jeg sa, så tok han fatt. "Det skal sterk lut til skurvete hoder" sier et gammelt ord, og jeg har selv hørt ing. Johannesen bruke sterke midler, og han har selv fulgt opp. Uten han ville pengene Statskraftverkene bidro med (150 000) gått tilbake fordi ikke arbeidet ble påbegynt, og kraftlaget kunne trukket seg (behendig, hva?). Og da jeg ringte Johannesen i februar og fortalte jeg ikke fikk strøm til jul heller, da var han ikke blid. Sikkert en opptatt mann som likevel har tid og hjertelag for andre. Enda sier han: "Jeg gjør jo bare jobben min». Nei, Johannesen, det er ikke "bare" jobben, ville alle forstått jobben sin så godt, da ville menneskene samarbeidet bedre, blitt mindre stresset og mere lykkelige. Jeg har med vilje ikke brukt kommunens navn, for de er ikke mer spesiell enn mange andre antar jeg. Selv om jeg ønsker å oppmuntre jordsøkere, så har jeg hatt nok strid og vil ikke provosere unødig. Målet er nu ikke uvennskap, men det motsatte - samarbeid.

Reiste på kurs

Etter først å ha vært på birøkterkurs på Tveit Jordbruksskole på Nedstrand, så reiste min kone og jeg på et kurs om gårdskjøp, og her fikk vi diskutert våre problemer. Juridisk konsulent Odd Mehus i Rogaland Landbruksselskap var svært menneskelig og hjelpsom, og det fortsatte han med også senere når vi ringte og skrev til ham. Likedan kommuneing. fra Tysvær som også foreleste, var meget hjelpsom. Helge Jenssen fra Hordaland Landbruksselskap var også en av disse en kunne få råd og oppmuntring hos. UtroIig hvor det hjelper mange ganger.

Få gode kontakter

Legg merke til disse som er greie og unngå de avvisende. Fra min erfaring er det bare å slite seg ut om en skal prøve å komme gjennom dem. Det eneste var om en bokstavelig talt kunne spasert rett over dem. Negativt er nu en gang negativt, for de vil ofte ikke være noe annet.

Jeg ringte også en imøtekommende byråsjef i landbruksdepartementet. Det var den siste underskriften og godkjennelsen det gjaldt. Jeg fortalte om min lille og litt uvanlige sak. (Sannelig ikke noe bærekraftig bruk, med bare 13 da og berg i dagen, sikkert en torn i øynene på myndighetene og helt på tvers av deres landbrukspolitikk). Men byråsjefen var grei han. Bare 2 dager tok det hos han, så spør om de kan når de vil. Jeg fikk nesten sjokk av overraskelse og glede, hipp hurra (så langt). Kanskje trekker også leseren nu den konklusjonen at det er viktig å treffe mennesker på sin vei. Så jeg råder til at dere føler dere litt frem, og kom for all del ikke på kant med noen, det kan bli farlige motstandere.

Forvaltningsloven

Forvaltningsloven sier at en sak ikke skal ta unødig tid. Og det kan være et tøyelig begrep, men jeg vet at de i Rogland prøver å forenkle og "parallellkjøre" sakene for å spare tid. Så praksisen er nok litt forskjellig, men en må selv følge opp, og når mine saker alt hadde ligget 14 dager i skrivebordskuffen tiI formannskapssekretæren så visste jeg godt om det, for en lærer å følge med, ringe å høre osv. Papirene måtte dagen etter være hos fylkesmannen i Bergen, ellers tapte jeg 3-4 måneder igjen, så jeg måtte gjøre meg meget upopulær hos formannskapssekretæren for å få den avgårde samme dag. Saksbehandleren i Bergen sto klar til å ta den utenfor tur kl. 10.00 neste dags morgen. Ja jøss, en må virkelig jobbe og følge opp, og det går mye penger i telefon, og mye tid.

Fikk ingen støtte

I mitt tilfelle kan jeg visst ikke regne med å få dyrkningsbidrag. Hadde naboen ville han fått det, men ikke jeg, skjønt nasjonaløkonomisk skulle det vel bli likegyldig hvem som dyrker opp. Heller ikke har jeg hatt annet å flytte for enn banklån som betales av trygda. Ja, ja, så lenge det går så får en la være å klage. Jeg håper nu en gang å få inntekter på bier, og så holde meg selv med mat. Jeg har et helt hus vi demonterte i Odda som er fraktet hit, og det skal jeg sette opp igjen.

Om måter å spørre på:

Det kan være vrient å få alle opplysninger, særlig når en ikke vet at der er noe mere en burde visst. F.eks. visste ikke jeg noe om hva andre gårder av samme størrelse var solgt for da jeg bydde på en gård. Uten minste besvær kunne jordstyrekontorets folk tipset meg her, men en må huske på å spørre på rette måten - stiIle de rette spørsmålene og kanskje dra det ut av dem, for en får såvisst ikke servert opplysninger gratis på et sølvfat. Så også om en er fremmed så må en finne seg i at folk er reserverte og holder mange opplysninger i bakhånd. Noen kan dette med å få rede på saker og ting, for andre er det værre.

Bidra med forslag

så det blir lettere for andre jordsøkere. La oss holde sammen og hjelpe hverandre, det er vi alle tjent med. Og gi endelig ikke opp. Jeg vedla, mens jeg husker det, også uttalelser fra råkostkonsulent Ingrid Faale og diverse papirer om hvor mye jord en trenger for å leve på hovedsakeIig vegetabilsk mat (når en ikke lar den gå gjennom dyremagen). Ellers la jeg ved en attest fra en fruktdyrker om at jeg hadde jobbet litt der osv. Jeg brukte alt jeg trodde var nyttig, og jordbruksmyndighetene fikk mye å lese gjennom. Kanskje ble de lei meg og tenkte vi må bli fri denne plageånden. Grunnen får nu være den samme, bare jeg fikk ja til slutt.

Jeg får slutte nu, kanskje blir der mere å si konkret senere. Lykke tiI kjære jordsøkere!

Slik var den romantiske framsida på tidsskriftet Jordsøkjarsambandet. Kanskje ikkje heilt slik Harald Pettersen opplevde det!

Slik ser det ut i Harald Pettersen si vik i dag, 40 år seinare. Det er vanskeleg å sjå skykkja som han bygde, med ho står heilt til nedfalls, like ovanfor stranda, markert med raud pil. T.h. i biletet ser ein restane av stålkaien som han sette opp.