"Oddingen", Harald Petersen si historie, del I

DEL 1: SLITSOMT Å FÅ SEG JORD

Godt humør må den ha som viI få seg jord!

Gi ikke opp!

Går du trøtt og lei og vil gi opp? Har dine søknader og bestrebelser gjennomslagskraft, og møter du mennesker på din vei som i anstendighetens navn ikke bare viI motarbeide deg? For meg var det så å si Iivsviktig å få jord, frisk luft, rent vann, nok mosjon og giftfrie produkter for å leve i hovedsak på råkost og rette på helsa. Etter faktisk 30 år i industrien har jeg nådd et metningspunkt og tåler ikke gass, eksempelvis også bileksos. Mange som har drevet mye med sveising på trange og dårlig ventilerte steder har nok merket det samme som jeg. Mine grunner var gode nok og kunne bekreftes av leger, det skulle være nok å vise til at jeg fikk uføretrygd.

Så kunne jeg vel vente forståelse fra de myndigheter jeg søkte til? Økonomien tiIsa også at jeg ikke tenkte på feriested og jeg ville bosette meg fast. Jeg ba om å få underbygge at det var slik for å hindre mistro.

Vi satt ikke avventende

Heldigvis hadde min kone og jeg vett nok til i tide å reise til bygningssjef, jordkontor og ordfører og ble forhåpentligvis trodd. Det var kommunevalg dette året ( 1975) så ny ordfører kom og det ble utskiftninger i bygningsrådet,og heldigvis for det.  Jeg hører enda et tidligere medlem av dette går rundt og skryter av at han gjorde alt han kunne for å stoppe meg. Hvorfor? Ja, si det? Vi kjenner ikke hverandre, men noe skal en jo gjøre, og i mangel av noe bedre så kan en jo gjøre vondt. Jeg har ikke råd tiI å være bitter, det tar en bare skade av selv.

Ble alene

Da var det tyngre å svelge at min kone, som likte stedet og var interessert, bare gikk uten et ord etter 30 års samliv. Utvilsomt har all motgangen gjort sitt og all motgangen jeg fikk med kraftlaget senere for å få strøm, enda det forelå et klart vedtak om dette, ville helt sikkert fått henne til å reise.

Hard kost

Hvor forståelsesfulI var en funksjonær på bygningsavdelingen i kommunen da jeg ringte? Heldigvis  har jeg vitner på det:  "Du blir bare tiI bry for oss og er ikke velkommen tiI kommunen!", fordi jeg hadde trygd og ble en dårlig skattebetaler forsto jeg. Spør om jeg ble forbannet. Det virket som rene raketten på meg. For småligheter må jeg slåss mot. Vi møtte mye Iiknende. Holdninger vi følte og en mistro jeg ikke kan begripe - antagelig ugrunnet motvilje og en er blitt  vrengt ut og inn og saumfart  så nøye at det ikke spiller noen rolle om en står fram litt.

Bra folk - og mindre bra

Ellers har jeg ikke nee ønske om å komme på kant med bygningsmyndighetene som jeg enda får mye med å gjøre, og en kan ikke bare treffe negative folk, for mange er både positive og greie enten det gjelder jordbruksmyndigheter, bygningsmyndigheter eller f. eks. kraftlaget som har vært den siste store prøvelsen. Jeg vet det sitter rettferdige folk i alle organer om de bare får gjennom sitt syn, men en vet ofte Iite om disse når det blir negative vedtak og det ser motløst ut.

Så en kan  altså ikke bare svartmale tingene, og jeg har da også klart å lukte meg frem til positive mennesker og talt og skrevet med dem. Dette igjen blir å drive korridorpolitikk, men når en vet hvordan negative krefter arbeider så må en nok selv bruke alle (ærlige) midler.

Omfattende

Nu var vel mine saker så omfattende som vel mulig. Vi fikk ikke en gård vi hadde i kikkerten fordi eieren forlangte mer enn det avtalte, og vår økonomiske evne var begrenset. Gårder ellers var vanskelig å få kjøpt.

Store oppgaver?

Når du som kjøper udyrka jord for å få noe og komme igang, må bygge hus, naust, kai, 50 m vei opp, må få over 2 km ny strømlinje osv, da er det mye å søke om.  Det er også 2 km til vei, men gangvei i strandIinjen, - ellers bruker jeg sjøen. Hvor henter en 5O-åring motet fra? Jeg bare lukker øynene for det som skremmer og tar en dag om gangen, stridbar og sta.

Sett deg inn i sakene !

Når det gjelder de organer en må gjennom, må en først ha en uttalelse fra jordstyret, og så må en søke bygningsrådet med konkrete tegninger osv. Og en kan like godt lære seg visse lover, f.eks. bygningsloven, loven om brannpiper og ildsteder, loven om kloakkutslipp osv. først som sist. Det henvises tiI disse av myndighetene, og  ikke sjelden kan en irettesette dem for at de selv fortolker lovene feil. Da er det nesten moro å svare med å henvise til lover og paragrafer. Jeg ble nu bedt om å legge 70-80 m avløp pa 10 m dyp i sjø (og forurense denne), men heldigvis har jeg nu fått godkjent såkalte spreiegrøfter/ infiltrasjonsgrøfter og biodo. Sakene skal innom generalplannemda, friluftsråd, formannskap (kanskje ogsa herredsstyre), befaringer og oppmålinger skaI foretas, helserådet skaI uttale seg om vann og kloakk (kanskje må vannprøve innsendes), fylkeslandbruksstyret skal uttale seg, kanskje må man anke, som jeg, og i mellomtiden stopper alt opp i andre organer. Sakene skal frem og tilbake en rekke ganger ( ikke bare en gang innom hvert kontor). Det skal videre konsesjonsbehandles. Fylkesfriluftsnemnda skal godkjenne sakene, f. eks . om det skaI gis dispensasjon fra strandloven, og det skal tiI slutt tiI landbruksdepartementet.

Er kraftig forsinket

Kraftlaget nekter å realitetsbehandle søknaden om  strøm før det er godkjent andre steder osv. Tiden går, og når så kraftlaget ikke setter i gang, men må presses til det, så blir jeg over 2 år forsinket og taper store verdier, f.eks. mine spesialelektroder for sveising for kr 15 000 som skulle ligget i varmeskap, og mye annet. Stålkaien jeg laget og fraktet hit veier 5 tonn. Den Iigger for 4. gang på rygg i stranden. Hodene pa 3/4" skruer blir dratt  tvers gjennom kanaljerna,  for sjøen er ikke god å bryte handbak med. Med sveisestrøm kunne jeg sveiset alt sammen og laget høyere føtter så sjøen ikke fikk så godt løft og tak. Jeg kunne gjort kaien stor nok tiI å ta imot store laster. Nu måtte jeg ta 6 turer med en skøyte jeg kjøpte for formålet, og siden 3 store båtlaster. Mye måtte legges direkte i sjøen. Enda skal 4- 5 tonn jern tas opp derfra. Alt dette ekstraarbeidet og utgifter kunne jeg spart om jeg hadde strøm.  Alt medregnet har det kostet meg kr 30 000,- å flytte nå, og jeg gleder meg til igjen å stå til Iivet i sjøen i mars måned for å legge opp igjen kaien.  (Meir på denne lenka)

Slik var den romantiske framsida på tidsskriftet Jordsøkjarsambandet. Kanskje ikkje heilt slik Harald Pettersen opplevde det!

Slik ser det ut i Harald Pettersen si vik i dag, 40 år seinare. Det er vanskeleg å sjå skykkja som han bygde, med ho står heilt til nedfalls, like ovanfor stranda, markert med raud pil. T.h. i biletet ser ein restane av stålkaien som han sette opp.